KJELLBAKK

et småbruk, et liv, et håp og en drøm

I en tid hvor alt hele tiden akselererer, alt skal gå fortere er det godt å leve i en stillhet hvor hvilepuls og tanker beveger seg sakte gjennom tid og rom. Livet borte fra jag og mas, hvor livet i seg selv er det viktige og riktige. Her hvor vi en stille kveld kan løfte blikket, nyte nordlysets dans under stjernenes glans. Vi kan se de samme stjernene, like klart og tydelig som våre forfedre kunne se.

De magiske kveldene, kalde, klare og magiske. I det fjerne høres kanskje en ulv, gjerne en ugle og gjennom det hele kraftige smell som gir gjenlyd i skogen. Sprengkulda biter i kinnene. Snøen knitrer under sålene og det hele danner en unik ramme vi kan nyte. Hva mange reiser langt for å oppleve finnes rett utenfor kjøkkenvinduet.

Slike dager der det godt å være menneske, ikke i kamp mot, men i pakt med naturen. Det er hva Kjellbakk bringer oss i en hverdag utenfor den store allfarvei.

Det røde lille huset der villmarka begynner (nesten i alle tilfelle). Alt annet enn moderne og et godt sted å bo.

Våningshuset på Kjellbakk er et gammelt tømmerhus som har vært ute en vinternatt før. Her kan det bli under 30 kalde.

Jeg er overhode ikke en romantiker, en som sier alt var mye bedre før, for det er ikke sant. Vi lever i en fantastisk tid, men kanskje ikke så bra som den kunne være. Verken for moder jord eller for vi som lever i stadig tidsnød på jakt etter noe nytt vi håper kan gi oss større glede. I alle tilfelle er det slik for meg, jeg fortviler når jeg opplever en verden av bruk og kast, en verden full av plast.

Det er så annerledes med gamle hus, gamle redskaper og "ymse anna" som det så fint heter. Her ble alt tatt vare på, satt i stand gang på gang. Først når det var umulig å reparere, umulig å sette i stand ble det ført tilbake til naturen. Vi kan se det i veggene, der kvae fortsatt beskytter de tettringede tømmerstokker brukt som laftetømmer.

Små rom, lavt under taket, som på alle småbruk opp mellom dalførene som kranser Finnskogen. Her hvor man reiser mot vest for å komme til øst, og reiser mot øst for å komme til vest, har mennesker slitt i hundrevis av år. Fortalt hverandre historier og kjempet med naturen for å overleve. I dag en fremmed tanke, en gang vanlig hverdag.

Distriktsfrustrasjon,

en reaksjon på overstyring og nedleggelse

Skal jeg først snakke om mye av det som snakkes om i nyhetene om dagen, nemlig ulven, så må man være klar over at ulvevedtaket om ikke å følge rovviltnemdenens vedtak om felling av ulv innenfor ulvesonen, bare er og var dråpen som fikk ballongen til å sprekke. For gjennom de siste 20 årene så har mange tilbud som tidligere var vanlig på bygda blitt sentralisert og den statlige forskjellsbehandling har bare tiltatt i omfang. Fjerningen av tjenester fra landsbygda har medført en kraftig reduksjon i tjenesteytinga. Det som er omtalt som et effektiviserende framskritt er det stikk motsatte for oss som bor i det som kalles utkanten.

Jeg kunne være fristet til å kalle oss de som forsyner byene med alt hva de trenger for å fungere. Alt vi merker er sentralisering og et stadig større trykk på alle verdier skal flyttes til "storbyene". Jeg tror egentlig det var forskjellsbehandlingen i forbindelse med vinter-OL søknaden fra Tromsø i forhold til den i fra Oslo som virkelig startet opprøret som ser ut til å være i emning. Igjen dette, alt skal flyttes til Oslo, Oslo skal ha alt.

I det hele, slik det fremstår så er alt som skjer i Oslo viktigere enn alt annet i dette langstrakte og spredt bebodde landet vi bor i. Jeg kommer nok tilbake til dette, men resultatet slik det ser ut til å bli nå er by mot land. Dette kan vi ikke klandre Oslos befolkning for, som sådan, men de mange som sitter i Oslo og trer avgjørelser ned over hodet på resten av landet. Slik er det med alt fra NRK og de landsdekkende (skal vi si Oslo avisene) til akademia med sine besserwissere, like til byråkratene som sjelden eller aldri tar hensyn til naturmangfold og miljøvern om det står sterke kapitalkrefter bak. Vi ser det gang på gang når det kommer til kraftutbygging, det være seg vindmøller eller fossefall. For ikke å snakke om gruvedrift og lokal forvaltning av ressursene.

Langt øst i Trysil,

langt unna bloggens mas

Follow Us

© All Rights Reserved.

Explicao an uisquam cosecteur